aurorasyversenharby -

Realiteten

  • 04.08.2017kl.18:56
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

Når skal vi som kjemper så sårt få det bra? Når kan vi også smile som alle andre, gå ut døren uten å være i frykt for hva alle andre skulle si om de visste hvordan du virkelig hadde det? Når er det vår tur til å skinne om kapp med sola?

Realiteten er så veldig mye mer annerledes enn det du egentlig får høre. Sorgen vi har er ofte større enn hva vi gjør inntrykk for. Tankene vi har i hodet er ofte mørkere og dypere enn de vi deler. Det ligger så mye mer bak smilet vi har. Smilet vi er opptatte av å klistre på oss sånn at det skal se ut som at vi har det bra, og for å unngå alle spørsmålene. Smilet som er dypere enn alle havets bunner, og som skjuler mer enn bare ord. 

Jeg er så lei av å kjempe for at jeg skal ha det bra. Lei av å kjempe for en verden som er så forbanna urettferdig. Lei av å stå fast på et punkt, uten å komme meg videre. Lei av å stå fast mellom å gi opp, og fortsette. Jeg er lei av å se at de som fortjener lykke mest, streve hardest, og ha det vondest.  Jeg er lei av å aldri kunne fortelle hvordan jeg har det, fordi jeg ikke vet det selv. Men mest av alt er jeg lei av at folk sitter med feil bilde av oss i hodet, og av at vi ikke er flinke nok til å fortelle sannheten. For hvor mange ganger har ikke jeg blitt spurt om hvordan jeg har det, og svart "det svinger veldig". Det enkleste svaret selvfølgelig, som har en milevis lang rekke med spørsmål etter seg. "Det svinger veldig" forklarer jo ingenting. Greit nok at jeg har gode og dårlige dager, noe som er helt vanlig, men det er fortsatt bare en løgn. Alle vet hvordan man har det, og om du ikke vet hva som er bakgrunnen til det, kan du fortsatt vite om du har det bra eller dårlig.

Du har fått denne kampen med en utrolig stor livserfaring, og du burde ikke være flau over å fortelle hvordan du virkelig har det. Du skal ikke være redd for å fortelle at du ikke får sove om natten, fordi du vet hva du våkner opp til neste dag. Du skal ikke være redd for å fortelle at du trenger noen å snakke med, eller få hjelp til å stabilisere tankene dine, for det er noe som er fullt forståelig enten du har vært i situasjonen eller ikke. Du skal ikke være redd for at du er alene om de tankene du har, for det finnes tusenvis av de. Du skal ikke være redd for å kjempe, selv om du føler du synker lenger å lenger ned. Du skal ikke være redd for å fortsette, selv om kampen virker endeløs, og beinhard. Du skal ikke være redd for å stå opp for den du har blitt, tiltross for alt du har vært gjennom. Du skal ikke være redd for å være deg. Tilslutt vil du stå på toppen av haugen med alle tårene dine, alle ordene du aldri fikk sagt, alle de gode og vonde stundene å se tilbake på det du gjorde, og være stolt av deg selv for at du fortsatte å kjempe når du ikke ville mer. Veien er lang å gå, men du går den ikke alene.

- det spiller ingen rolle hvor sakte du går så lenge du ikke stopper-

Dato.04.08.2017 klokken.18:56 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

englehår og blå øyne

  • 12.06.2017kl.19:12
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

Hvem er jeg egentlig? hvem er jeg bak smilet jeg er så besatt av å spre videre fordi jeg elsker å se at andre har det bra? Hvem er jeg når jeg ikke er den usikre jenta i klasserommet? hvem er jeg egentlig..?



 

Akkurat dette spørsmålet har nok streifet tankene mine en million ganger om ikke mer, og som alle andre spørsmål jeg stiller meg selv flere ganger om dagen, får jeg ikke til å svare på det. Men det er vell ikke meningen jeg skal vite hvem jeg er enda, ikke før jeg selv finner ut hvem jeg er. Når man mister noen man virkelig elsker er det som om verden stopper opp, gir deg alt det vonde som den kan komme over å slenger det i ansiktet på en. Man må begynne alt helt på nytt, og det kommer aldri til å bli sånn du så det for deg før du mistet den personen, og du kan ikke forvente at alt det vonde slutter der og da, for det tar virkelig aldri slutt. Aldri høres så lenge ut. Skal jeg virkelig aldri noensinne få det sånn jeg håpet fremtiden min skulle bli? aldri, aldri, aldri noensinne. 

Jeg kan like gjerne slutte å be til gud om at dette skal være den siste dagen jeg har så vondt. Så vondt at jeg ikke klarer å stå opp, fordi jeg er lenket fast i min egen seng. Senga som en gang var min bestevenn, har nå blitt et av mine største mareritt, fordi det er der alt ligger. Det er der alle tårene mine er. Det er der all gleden, alt hatet og alt sinnet mitt ligger. Alle minnene, og alle tankene. Jeg er sikker på at om jeg hadde snittet opp madrassen min, kunne jeg satt meg på gulvet og sett alle episodene jeg har grått meg til søvn aldri ta slutt. Jeg kunne satt meg ned og sett på alt jeg aldri noengang kommer til å forstå. jeg kunne satt meg ned å sett på alt jeg ikke får tilbake, sånn som mamma. 

Det å skulle finne ut hvem jeg er nå som hun er borte, er så rart, men samtidig så vanskelig. Hva om hun ikke liker den jeg ble etter at hun gikk bort? Hva om jeg blir en helt annen person enn jeg håper jeg blir, og mamma skulle ønske? Da mamma døde hadde jeg egentlig ikke noe valg, og forandret meg på sekundet mens de andre begynte å forandre seg 1 og 2 år etterpå. Jeg vet enda ikke hvem jeg er nå, eller hvem jeg blir, men jeg håper jeg en gang kan se tilbake på hvor stor forandring jeg har hatt og være stolt av meg selv. Akkurat nå er jeg vell egentlig ingen andre enn en jente i en stor verden som prøver å finne ut av hvem jeg er mens jeg ser tilbake på hvem jeg engang var. Den lille jenta med engelhvitt hår, klare blå øyne og langsiktige mål på at jeg skulle bli prinsesse. Prinsesse i min helt egne verden hvor alt var bra, og alle smilte hele tiden.





 

Dato.12.06.2017 klokken.19:12 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

04.06.17

  • 06.06.2017kl.17:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 1 )

Endelig skal jeg konfirmere meg tenker sikkert alle andre konfirmanter rundt meg, mens dette er den dagen jeg ar gruet meg mest til i 2 år. For meg var dagen ufattelig vanskelig å komme seg gjennom, og jeg hadde mange kamper i hodet mitt selv om det ikke så sånn ut på utsiden. Jeg hadde en helt fantastisk dag, tiltross for at mamma ikke var der. Men hadde jeg hatt muligheten skulle jeg gjerne byttet ut alt jeg fikk for at hun skulle vært der! ikke det at jeg ikke setter pris på alle gavene jeg fikk, for det gjør jeg, virkelig. Jeg fikk både penger, tursekk (noe jeg ønsket meg, tilfelle jeg en dag helt spontant finner ut at jeg skal bli sprek), smykker, blomster og tur til London. Men ingenting kan erstatte henne på en dag som denne, egentlig ingen dager.

Her er forresten bunaden til mamma som jeg er så heldig å eier nå. Jeg føler meg så fin i den. Det å kunne bære den videre på en dag som denne var et stolt øyeblikk!
 

Jeg husker hvordan mamma beskrev at hun ville bordet skulle se ut, noe som resulterte til at bordet så sånn ut! Etter min personlige mening var det det fineste konfirmasjonsbordet jeg noengang hadde sett. Som jeg fortalte i et innlegg for en stund siden var mamma allerede godt i gang med å planlegge og finne lokaler.  Var det noe hun elsket var det å feire ting, samle familie og vener, snakke til langt på dag og spise masse kake. Jeg fikk også kjempe mange kommentarer på at folk syntes det så ut som at det var mamma som hadde pyntet bordet, noe jeg sntes var veldig stas.
 

Selvfølgelig var det veldig vanskelig å skulle komme seg gjennom dagen, og jeg gruet meg kjempe mye. Det å skulle konfirmere seg med to foreldre er en selvfølge blant de aller fleste tror jeg, så det er sikkert vanskelig å skulle forestille seg å ikke skulle gjøre det. Ved bordet skal jo konfirmanten sitte i midten av foreldrene, og jeg er så heldig at jeg har en bæssmor som en reserve mamma som satt på andre siden av meg itillegg til pappa. 

Jeg hadde egentlig trodd det å konfirmere seg skulle være mye vanskeligere enn det var! Jeg hadde det veldig fint hele dagen, selv om det rant et par tårer nedover kinnene i ny og ned. Så heldig som jeg er har jeg verdens beste bestevenn og kjæreste som har støttet meg så mye i denne perioden itillegg til andre venner. Dere er gull verdt alle sammen.

Tusen takk til alle som har vært der for meg før konfirmasjonen og under dagen. Tusen takk for at dere ikke ga meg opp, selv om dere hadde alle gode grunner til det!

 



 

Dato.06.06.2017 klokken.17:20 Kategori: Blogg Kommentarer: 1

tanker, tanker og enda mer tanker.

  • 13.04.2017kl.16:35
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

Mitt hode er lastet med tanker, frykt, angst og depresjoner. Mitt hode er lastet med venner, familie og skole. Mitt hode er lastet med så mye mer enn du kanskje ser, muligens mer enn du kunne trodd og mer enn jeg vet. Hva er ditt hode lastet med?



 

Har du også noengang ligget i sengen eller på sofaen, sett opp i taket, studert hvordan hver minste lille detalj i rommet ser ut mens du lar tankene streife forbi? Plutselig tenker du at oi, Aurora nå tenker du veldig mye. Er det nødvendig å tenke på så mye?"  Du syns kanskje du tenker mye da? Deretter kan du da se for deg hvordan det er for meg. "Det kan jo ikke være forskjell på deg og oss bare fordi mammaen din er død?" jo, det er det faktisk. Jeg har så mange tanker jeg, at å være inne i mitt hode er som å løpe 600 meteren 10 ganger på rad for deg. Det Høres sikkert helt vannvittig ut for noen som ikke er inne i mitt hode. Nå som du kanskje har skjønt litt mer hvorfor jeg er sliten av å ikke gjøre noenting, så kan du kanskje se for deg hvordan det er for meg i timene på skolen. På skolen er det ikke bare meg og mine tanker. Det er ordene til læreren jeg ikke klarer å fange opp fordi hodet mitt allerede har for mye. Det er alle blyantene som blir slengt på tvers av klasserommet. Det er alle lydene fra elevene, og dems tanker rundt spørsmålene til læreren. I tillegg skjer det ting ute. Fuglene som flyr forbi. Elevene som er på tur ned til idrettsbanen. Musikken fra de andre klasserommene. Om 16 dager er det 2 år siden mamma døde, og mange tenker at jeg egentlig burde ha kommet meg over det. Mye fint har skjedd på 2 år. Jeg har begynt på ungdomsskolen, fått nye venner, jeg hadde hest på i et halvt år, jeg har fått verdens beste kjæreste og støttespiller, men likevel sitter jeg fast i det som skjedde for 2 år siden. For 2 år siden følte jeg meg for aller første gang het alene i verden selv om jeg er i et rom med 14 andre. Hvordan er det mulig egentlig? Jeg er jo ikke alene, det vet jeg jo. Men jeg er alene likevel, i tankene mine. Tankene jeg ikke har kontroll på i det hele tatt, tankene jeg ikke vet hvor kommer fra, tankene som sliter meg ut mer enn noe annet, og de tankene jeg ikke vet hva er. Angsten min for å være alene er større enn noengang, men likevel er det å være alene jeg vil. Når jeg er alene er det bare meg og mine tanker. Når jeg er alene slipper jeg å bli sviktet. Når jeg er alene slipper jeg å passe på hva jeg sier og gjør for at folk skal like meg. Når jeg er alene, er det bare meg. Meg og mitt hode. Det er egentlig utrolig forvirrende. for i blant er en pause fra hodet mitt akkurat det jeg trenger, for det blir fort for mye. Men når jeg legger fra meg tankene mine er jeg alene, så på en måte har tankene mine blitt min beste venn på både godt og vondt. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne spolt tiden tilbake. tilbake til da jeg først falt nedi hullet med tankene mine. For kunne jeg ha gjort det, hadde ting vært så mye finere og bedre nå, selv om tanker  hører livet med.




 

Dato.13.04.2017 klokken.16:35 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

30.03.1980

  • 30.03.2017kl.17:01
  • Kategori: Blogg
  • kommentarer: (4 )

Vanligvis hadde vi feiret bursdagen din sammen med familie, spist kake, sparket fotball med ballongene, drukket kaffe og spist karameller til kjeven var hoven. Idag har jeg vært på kirken med blomster til deg, pusset av gravsteinen og gravd frem pynten på gravsteinen din. Gratulerer med dagen din, kjære mamma. 



 

For 37 år siden så man smilet ditt for første gang, men for 2 år siden så jeg det for aller siste gang. Smilet ditt, hvordan så det egentlig ut igjen? Er det fortsatt sånn jeg husker det eller er det helt annerledes? smiler du egentlig i det hele tatt? feirer du bursdagen din fortsatt med karameller, kaffe og kaker? Er det noe du likte var det å feire ting, uansett hvor mye stress det var. Du likte å få folk til å føle seg fantastiske, du likte å se folk smile selv om det var ditt som var det klareste og fineste, selv når det var falskt. Du likte å stå foran speilet og dytte på krøllene du hadde brukt en time på å få laget sånn at det så helt perfekt ut. Du likte å bruke to timer på å sminke deg og ta på deg de fineste klærne du eide. Du likte å bake kaker, og du likte å blåse opp ballonger helt til du mistet pusten, selv om det ikke tok lang tid før den ene etter den andre sprakk. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste bursdag eller høytid du klaget over å måtte feire, bortsett fra alle julegavene du måtte kjøpe som du syntes var veldig kipt der og da. 



 

Jeg husker den siste bursdagen vi feiret deg. Vi hadde satt oss nede for å lage kort, klippe og lime, overdrysse det med glitter- glitter måtte til, for det elsket du jo. Vi hadde kjøpt en gave til deg, også fikk du en sjokolade som det sto "elsker deg" på. Jeg husker hvordan du satte deg opp i senga og strålte av glede og trakk både meg og Mariell inntil deg. Jeg husker hvordan du hvisket inn i øret mitt at dette var en fantastisk start på dagen. Men er det noen som fortjente en sånn start på bursdagen sin, har det alltid vært deg. Jeg håper du feirer dine 37 år oppe i himmelen med latterkuler så store at du triller bortover skyene. Jeg håper du spiser kaker til du sprekker. Jeg håper du spiser karameller til du får sår i munnen. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk feiret med deg, men jeg håper du liker rosene vi kjøpte til deg. Jeg håper du liker sangen jeg sang til deg på tur hjem fra skolen, og jeg håper du likte at jeg spiste kake på bakeren sammen med Mariell, selv om du ikke var tilstede sånn at du fikk vært med fysisk. 

37 år har gått siden min mamma ble født. 37 år siden verdens nydeligste smil kom til verden. Gratulerer så mye med dagen din mamma. Håper dagen din er vellykket selv om jeg aldri får deltatt i den sammen med deg. Savnet er utrolig stort, og lengselen etter smilet ditt er enda større. Jeg elsker deg.

Dato.30.03.2017 klokken.17:01 Kategori: Blogg Kommentarer: 4

Tusen takk!

  • 19.03.2017kl.14:19
  • Kategori: Blogg
  • kommentarer: (3 )

Mammaen min hun var min aller beste venn. Jeg husker så godt de fleste oppturene våres, men nedturene har rett og slett brent seg fast inne i hjertet mitt, og jeg er redd for at jeg aldri, aldri, aldri skal kunne klare å gi slipp på de. Den dag idag tenker jeg fortsatt på alt jeg kunne gjort før du ble syk annerledes, men også hva jeg kunne gjort annerledes mens du var syk. Samtidig vet jeg jo at jeg tok på meg ett ansvar ingen barn i det hele tatt skal ta på seg, men når noe sånt skjer er det vanskelig å tenke på at alt du gjorde var positivt - for kreft er ikke positivt, det er helvete på jord.

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg aldri trodd at over 1.500 mennesker skulle se mitt aller første innlegg på bare noen få timer. Jeg har jo fått kommentarer fra personer som er helt sikre på at jeg laget bloggen for å få status, og det er jeg helt sikker på at det er flere som har tenkt. Jeg hadde heller aldri trodd at bloggen skulle være en så stor suksess med så mange positive tilbakemeldinger. Da jeg satt på rommet mitt i 2015, gikk inn på blogg.no og snakket med mamma om det her var jeg i sterk tvil på om jeg i det hele tatt skulle tørre det her, nettopp fordi jeg var redd for å bli stemplet som oppmerksomhets-syk fordi jeg sitter å trykker på et tastatur og klager over hvor fælt livet mitt har vært. Men det er ikke sånn det foregår. Den kvelden jeg satt på rommet mitt Februar i år og laget boggen, skrev mitt første innlegg, følte jeg meg ti tusen ganger lettere etterpå. Ikke bare fordi jeg hadde laget en blogg, men fordi jeg hadde laget en blogg som jeg samlet opp motivasjon til i to hele år. Jeg hadde laget en blogg som terapi for meg, og en blogg som kan hjelpe andre i samme situasjon som ikke vet hvordan de skal takle sorgen.

Jeg har alltid elsket å hjelpe til, og få folk til å føle seg bra. men kjære du som sitter å tror jeg laget bloggen for og oppnå status- jeg laget bloggen for å hjelpe. Tror du at jeg hadde blogget om min kreftsyke mamma og hennes død for å oppnå status istedenfor å blogge om sminke og hverdagen min som Sophie Elise og Anna Rassmusen? Jeg tar ikke til meg sånne tilbakemeldinger, rett og slett fordi jeg konsentrerer meg om og se de folkene som hjelper og motiverer meg.

Det er en mnd siden jeg publiserte mitt første innlegg i håp om at det  skulle nå ut til pårørende uansett alder, andre mennesker som vil vite hvordan det har vært. Tusen takk til dere som leser bloggen  min. Tusen tak for alle likes, kommentarer og delinger- det betyr så mye! Og tusen takk for at dere ga meg muligheten til å nå ut til Ringsaker blad sånn at flere kan oppdage bloggen min, og sånn at den kan nå ut til flere pårørende. Dere er fantastiske, og jeg hadde ikke klart det her uten dere.



 

Dato.19.03.2017 klokken.14:19 Kategori: Blogg Kommentarer: 3

29.04.15

  • 15.03.2017kl.17:51
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

Denne gangen har jeg tenkt til å skrive et mer personlig innlegg. Kanskje en av de vanskeligste dagene i mitt liv, den dagen jeg mistet min bestevenn gjennom 13 år. Alt skjedde egentlig uten at jeg i det hele tatt hadde rukket å ta et sukk, og det hele var uvirkelig.

Jeg husker ikke stort mye fra denne dagen, men alt jeg husker tenker jeg på hver eneste dag, og gjerne flere ganger i timen. 

det jeg husker best fra dagen før mamma gikk bort var selvfølgelig da hun sa hade, men også på kvelden når jeg skulle gå inn på rommet hennes rett før jeg skulle legge meg for å si natta. Jeg gikk forsiktig inn på rommet for å sjekke om hun kanskje allerede hadde sovnet, men det hadde hun ikke. Jeg lente meg forsiktig over sykehussengen og ga hun en lang klem før jeg reiste meg opp igjen og var på tur mot døren, da hun plutselig sier "god natt lillevenn, ha en fin dag på skolen imorgen". Jeg rakk ikke reagere på det hun hadde sagt før jeg hørte døren lukke seg bak meg og jeg sto helt stille. Jeg skulle jo ikke på noen skole jeg? vi var jo i Oslo?. Jeg subbet bortover korridoren som virket uendelig lang og lo litt for meg selv. 



                                                                                      min fine, fine mamma♥

Etter en natt på sykehuset ble jeg veldig rastløs og jeg hadde utrolig mye energi som jeg ikke fikk gjort stort med bortsett fra å spille fotballspillet som sto like utenfor rommet til mamma. Vi hadde snakket om en reptilpark som lå i byen, og jeg og lillesøsteren min, Mariell, fikk veldig lyst ti å dra dit, sevlom vi ikke var noe særlig glad i slanger osv, og risikerte at det kunne skje noe i mellomtiden. vi koste oss kjempe mye inne på reptilparken, selvom det neste jeg tenkte på var mamma. Ingen av reptilene var så interessante i grunn, men jeg så en utrolig nydelig liten ape som jeg er helt sikker på at mamma hadde bedåret, for mamma ønsket seg jo en apekatt som liten, og det hadde jeg gjort hele tiden også. Etterhvert som tiden gikk og vi kom oss ut igjen gikk vi sakte men sikkert nedover igjen til trikken. Da vi satt inne på trikken fikk tante en telefon fra sykehuset, og vi fikk vite at tilstanden til mamma var usikker, og at vi måtte kjappe oss. Akkurat de muligens fem minuttene vi satt på trikken er mine lengste fem minutter noensinne, og tankene gikk i ett kjør. Da vi kom ut av trikken løp både jeg, onkel, Mariell og tante alt vi kunne, men med den ufattelig dårlige kondisen jeg hadde da kom jeg ikke så langt og jeg var den siste som løpte opp trappa i håp om å få se min mamma i live for aller siste gang. Da jeg åpner døren ser jeg at alle er brast ut i gråt og tante snur seg og ser på meg, sukker litt og sier at mamma er død. Jeg var kun 13 år, hva i alle dager mente hun med at mamma var død? skulle jeg aldri få se smilet hennes lenger, eller høre latteren?. Jeg gikk sakte inn mot rommet vi sov på og det eneste jeg husker fra de timene etter at hun døde var at jeg braste ut i tårer, og gren i  vertfall to timer i strekk, om ikke mer. Hele min verden ble ødelagt på de få sekundene tante brukte på å si at mamma var død. Etter at jeg hadde fått roet meg ned og det kunne gå mer enn ti minutter uten at jeg hyl gren fikk vi gå inn og se på mamma. Hun smilte og jeg ble fortalt at hun døde helt smertefritt, og at hun heller ikke hadde noen dødsangst. Jeg er sikker på at mamma møtte noe godt, og uansett hva det var hun møtte setter jeg uendelig stor pris på den eller det.



Du fikk muligens den fineste begravelsen noensinne, og den var så fortjent! Jeg husker jeg holdt tale, noe Mariell gjorde  også. Jeg husker ikke hva jeg sa, eller hvordan talen min var, men jeg husker en kommentar som jeg synes var så herlig å få høre og det var at han/hun var helt sikkre på at det ikke fantes en eneste tørr øyekrok inne i kirka.


Kjemp for å vinne, gi opp for å tape♥

Dato.15.03.2017 klokken.17:51 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

frykt

  • 13.03.2017kl.13:16
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

frykt.



 

 

det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på ordet frykt er mamma. Hvorfor skal jeg frykte så mye? Hvorfor har det seg sånn at jeg frykter å gjøre samme feilene igjen? 

Jeg har lenge tenkt på at frykten for å miste noen er uendelig stor, men kanskje større nå enn noengang. Frykten for å elske, frykten for å dø, frykten for å leve og frykten for å huske. Frykten føles uendelig, og jeg tror ingen kan kurrere meg fryktløs resten av livet mitt. Jeg har alltid tenkt på at jeg kanskje skulle bli redd for ting, at jeg skulle bli redd for å gjøre feil etter at mamma døde. Men at det her skulle bli så stort, hadde jeg aldri trodd. Jeg er redd for å aldri rekke å si hade, jeg er redd for å aldri våkne opp igjen når jeg legger meg, jeg er redd for å gjøre feil. Men mest av alt er jeg redd for å dø. Selvfølgelig har jeg vært inne på tanken om at å dø kanskje hadde vært det beste, at ting hadde blitt bedre. Det kreften gjør med deg som person kan ikke forklares, det må oppleves. 

Har du noengang tenkt på at det føles ut som at du ikke lever, men kun eksisterer? At ingen hører deg, uansett hvor høyt du skriker? Eller at tiden står stille men samtidig raser den forbi deg? Hver dag står jeg opp i frykt for at det blir min siste gang. Hver dag står jeg opp i frykt for å få 2'er på engelskprøva. Hver dag står jeg opp i frykt for hva folk synes om meg. Frykten har blitt en del av hverdagen min, og jeg har lært å leve med det, selvom det er det vanskeligste jeg noengang har gjort.

frykt har blitt en større del av meg enn jeg noengang kunne sett for meg. Alle tror jo jeg er verdens sterkeste person som tåler alt i bøtter å spann, men jeg gjør faktisk ikke det. For jeg er et helt vanlig menneske, selvom jeg har mistet mammaen min, min bestevenn, og min helt.
 

Dato.13.03.2017 klokken.13:16 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

Kjære kreft.

  • 10.03.2017kl.16:37
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 1 )

Kjære kreft.

du tok ikke bare min fine,tappre og fantastiske mamma, du tok også meg, den livsglade jenta som var så motivert for voksenlivet.



 

kjære kreft. Husker du hun lille jenta som stadig vekk husket på den røde huska si og snakket om hva hun skulle bli når hun var stor? Både prinsesse, snekker, dyrlege, frisør sto høyt på ønskelisten. Husker du hun som smilte hele tiden og var overlykkelig for å kunne vokse opp? 

Kjære kreft. Da du tok mammaen min, tok du ikke bare hun, men også meg. Du tok den livsglade 12 åringen som jeg var og ødela meg totalt. Du ødela motet mitt til å bli voksen, du ødela motet mitt til å begynne på ungdomsskolen, og etterhvert vgs.

Men likevell står jeg her med tårer trillende nedover kinnene med toppkarakterer i de fleste fag, verdens fineste kjæreste, en utrolig familie, og de beste vennene man kan ønske seg. Hvorfor slutta jeg aldri å kjempe da mamma døde? Hvorfor kunne ikke jeg like så godt gi opp? Fordi jeg skulle gruse kreften rett ned i støvlene og overbevise alle om at selvom noen dør, går det ann å ha det bra! Det går ann å være glad, det går ann å oppnå gode karakterer om du jobber hardt for de, det går ann å kjempe for en fremtid, uansett hvor vanskelig det er uten personen du mistet. 

Når noen dør av kreft er det ikke sånn at alt forsvinner, at alt blir bra igjen, for da går kampen over på de pårørende. Vi må holde oss sterkere sammen enn noengang, hjelpe og støtte hverandre. Det hjelper ikke å slutte å kjempe og skylde på at personen som betydde mest for deg døde. Tenk på hvor hardt den syke kjempet for å kunne se deg de dagene de kunne. De sto opp gjerne med smerter som ikke kunne måles med dine egne, de sto opp i panikk, redsel, sinne og glede. 

Så kjære pårørende. Aldri slutt å kjempe. Aldri slutt å kjempe for fremtiden du sårt har kjempet for hele veien. Aldri slutt å kjempe for den du er, og for hva du vil i livet. Aldri slutt å kjempe fordi du er sliten, for det er ingen god nok grunn. Du er sterk, og du kan klare det her.
 

Dato.10.03.2017 klokken.16:37 Kategori: Blogg Kommentarer: 1

kjære lillesøster

  • 07.03.2017kl.20:15
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )

Kjære lillesøster.

Jeg har sett deg vokse opp gjennom stormer det ikke skal være mulig å takle. Jeg har sett deg vokse opp gjennom smerte, tårer, latter, glede og sinne. Jeg har sett deg utvikle deg til et av de skjønneste menneskene jeg vet om.

Du skulle fylle 11 år det året mamma døde, kun 11 år. Ingen 11åring skal oppleve det her, langtifra! Du skulle vokse opp sammen med mammaen våres, ha tennårene dine sammen med mamma. Du skulle også ha muligheten til å gå ned alteret med mamma, du skulle ha muligheten til alle café turene vi aldri rakk sammen som voksne. Du er veldig sterk, og jeg ser så opp til deg på måten du holder deg oppe på. Jeg vet ting har vært vanskelig for deg, at ikke alt har vært lett. Egentlig har det ikke vært lett for noen av oss to noengang. Men du har stått strak mot stormen og latt bølgene rive seg gjennom deg, og enda står du her som en av mine engler. Du skal vite at du har arvet så mange fine og gode egenskaper fra mamma, og ikke minst utseende! Du er utrolig modig, og utviklingen din har vært fantastisk å følge med på. Du kan føle deg nedfor, du har lov til å være lei deg, du har lov til å være sint, glad, og sårbar, men aldri gi opp, for du klarer det her! Selvom jeg ikke viser det så ofte er jeg veldig glad i deg, og jeg kunne ikke hatt en finere, modigere og snillere lillesøster enn deg.

tusen takk for at du er du. Tusen takk for alt du har lært meg. Tusen takk for at du gjorde meg til en god storesøster, du er gull verdt.

 

Dato.07.03.2017 klokken.20:15 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

hvordan kunne jeg være så jævla optimistisk

  • 04.03.2017kl.23:51
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 1 )

Vi rakk aldri å gjøre det vi drømte om, vi rakk bare det vi hadde mareritt om.

Jeg kunne se hvor sakte med sikkert kreften tok livet ditt, hvor svak du ble for hver dag som gikk, og hvor mye cellegiften ødela styrken din. Jeg husker jeg satt ved sengekanten og prøvde å finne ut hvor alle ledningene som lå over alt hørte til på kroppen din. Jeg studerte pusten din, hvor sakte og hvor fort jeg kunne se hjertet ditt banke. Jeg studerte sakte hvordan mammaen min gikk fra former til bare kjøtt og bein.



 

Hvordan i alle dager kunne jeg være så jævla optimistisk der jeg så du lå og kastet opp fordi cellegiften din var så sterk? Jeg trodde jo alt skulle bli bra, akkurat slik du sa det skulle ende. Hvordan kunne jeg noen gang tro du kom til å bli kreft fri? Hvordan kunne jeg ikke skjønne alvoret den siste kvelden jeg så deg frisk, men likevel syk og du sa hadet?

Har det seg virkelig sånn at jeg skal vokse opp resten av livet mitt uten en mamma? Har det seg sånn at du aldri skulle få muligheten til å følge meg opp altergangen når jeg hadde på meg den fineste hvite kjolen både du og jeg noengang har sett? Har det seg sånn at du aldri skulle få muligheten til å bli kalt bestemor? Det er så mye vi aldri kommer til å oppleve sammen som alle døtre og mødre skal oppleve sammen, magiske minner i voksenlivet. Likevel er jeg glad for alt vi fikk oppleve sammen, både det gode og det vonde. Konfirmasjon står på dør nå, men det føles verken riktig eller feil, for du er jo ikke der. Du som alltid hadde gledet deg til å pynte bordene, ordne bukketter med de fineste rosene i verden. Vi skulle sminke oss sammen, krølle hår og parykk sammen. Og nå sitter jeg her, har tatt over bunaden din, må sminke meg alene, og krølle håret alene, for du klarte det ikke likevel. Alt vi skulle gjøre sammen, må jeg gjøre uten deg, hvorfor måtte det bli sånn? 

Men jeg skal være sterk mamma, og gjøre alt vi skulle gjøre sammen, for vår skyld, for det ble ikke sånn vi trodde ting kom til å bli likevel.

Selvom du er borte er jeg utrolig stolt over å kunne bære bunaden din videre, og det vet jeg du er også.

 

Dato.04.03.2017 klokken.23:51 Kategori: Blogg Kommentarer: 1

10 måter å takle sorgen på

  • 01.03.2017kl.11:24
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 0 )



Kan jeg noe for at ting er som de er, og ble som de ble? Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg hjulpet mer? Kunne jeg kanskje snakket mer?

å miste noen i kreft er vanskelig, uansett hvem det er. Noen takler det på den måten, og andre på den måten, for vi er forskjellige allesammen. Men her har du 10 måter du kan takle sorgen på en bra måte:

1. Aldri slutt å gjøre det du likte best før foreksempel mammaen din ble syk, og eventuelt døde.

2. Snakk med noen, selvom det føles helt dust og meningsløst de første dagene, kan det hjelpe deg utrolig mye!

3. Husk at det er lov å gråte, det er lov å være sur, det er lov å ha det fælt, og du har lov til å smile.

4. Ikke steng deg selv inne på rommet i tankene dine, det kan fort gå galt og alt blir surr.

5. Om du føler du ikke orker mer, tenk på alle som er igjen her som trenger deg. For den døde passer på deg fra himmelen.

6. Gjør ting som minner deg om den syke, foreksempel om hun likte å bade, så kan du ta med deg venner, kjæreste, familie å bade en dag.

7. Lag favorittretten hans/hennes og ha en samtale rundt matbordet om hvordan dere syns det har vært, og hvordan dere oppfattet ting når den døde var syk.

8. Tenk ofte på hvor stolt den døde hadde vært over deg, når du foreksempel får en 6'er på prøva.

9. Det er veldig fint å kunne dra på kirka innimellom om ikke ofte.

10. Hvis du har ting, eller bilder fra den døde, så tillat deg å ha det på rommet. Du føler at den døde blir en større del av deg, nå som han/hun er borte, og kanskje syns du rommet ditt blir finere også!

jeg håper så langt at bloggen har hjulpet noen! Ha en fin dag videre<3

Dato.01.03.2017 klokken.11:24 Kategori: Blogg Kommentarer: 0

Stjerna på himmelen

  • 28.02.2017kl.08:31
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: ( 1 )

Det er veldig vanskelig å si om jeg skal takke for det livet jeg har fått, eller om jeg skal gå rundt å være sur og lei meg fordi mammaen min døde når jeg kun var 13 år. Selvfølgelig setter jeg ikke så stor pris på at kreften skulle ta min mamma, mammaen som hadde vært frisk i 13 år, som hadde hjulpet meg i 13 år. Jeg er takknemmelig for alt livet mitt har gitt meg, både det gode og det vonde. Jeg har hatt det ufattelig tøft, men de som har hatt en hardest oppvekst klarer seg som regel best når voksenlivet kommer.

Jeg får alltid høre at jeg har klart meg kjempe bra, men styrken min kommer ikke fra meg, men mamma. Å se hvordan mamma sto opp, kjempet seg gjennom dagen uansett hvordan form hun var i var helt fantastisk å se på. Det er selvfølgelig vondt å se at hun var syk, og at hun gikk på utrolig mange medisiner, men det var befriende å se hvilken fighter hun var. Jeg var selvfølgelig lei meg, gikk rundt å tenkte at du snart kom til å dø hele tiden.

Du var så utrolig sterk, og alle gangene du sa det gikk fint, kunne jeg se med glimtet i øyet ditt at du egentlig ikke orket mer. Dagen du gikk bort ble en ufattelig stor nedtur, ikke bare fordi du døde, men fordi jeg aldri rakk å si hadet. Du sa jo hadet kvelden før du døde, men akuratt da skjønte jeg ikke hva du mente, og var mest opptatt av å tørke tårene dine. Det jeg husker aller best fra den dagen var da du sa "når dere ser opp på himmelen, og den stjerna som lyser sterkest og finest, det er meg, husk det". Jeg har sett deg mange ganger, både på himmelen, og i drømmene mine, og ingenting føles bedre enn det. Lillebroren min spurte her om dagen om hvor mammaen min var, nå som han endelig har skjønt at hun er død. Han så på meg med triste øyne og spurte "Nå har du ingen mamma, men hvor er hun nå?". Jeg tok meg med han ut på trappa, pekte på den stjerna som lyste sterkest, og sa "her er min mamma, den fineste stjerna av alle". Lillebroren min skjønte ingenting og så fortvilet på meg. Jeg forklarte han at alle som dør blir en stjerne, både dyr og mennesker. Han er noe av det skjønneste jeg vet om, og han har hjulpet meg så mye. 

Så kjære mamma, takk for at du lyser så sterkt på himmelen. Jeg vet du passer på meg.
 

Dato.28.02.2017 klokken.08:31 Kategori: Blogg Kommentarer: 1

Kjære lærer

  • 27.02.2017kl.08:20
  • Kategori: Blogg
  • kommentarer: (7 )

Kjære lærer som har en elev som er pårørende av kreft. Du har en elev, som kanskje ikke får sove om natten, for vi føler vi må passe på den syke. Du har en elev som tenker på at når hun/han legger seg, kan være den siste gangen hun ser den syke i live. Du har en elev som kjenner presset sterkere enn noengang for å kunne henge med på skolen, passe på at ting går rundt for familien og itillegg da hensyn til familie og kjæreste.

Når du er pårørende av kreft, samtidlig ung og i utvikling er det her noe av det vanskeligste å sette seg inn i. Når du er ung og får vite at noen du elsker har kreft, skjer det ufattelig mye inne i hodet ditt. Du kan tenke deg at du rister en uåpnet brusflaske, når du åpner den bruser det over. Da kan du tenke deg at når du har en elev i utviklig med mange nok tanker fra før, så får eleven høre ordet kreft, og at en av personene de elsker kan dø, så kan du selv tenke deg til hva som skjer.

Så kjære lærer, har det seg sånn at du kan sette annmerkning på annmerkning uten å spørre eleven hvordan den har det idag? Jeg har fått utallig mange annmerkninger på mine værste dager, uten at lærerene har spurt hva det virkelig er. Det har ødelagt meg mer, jeg mister motivasjonen, og jeg føler at jeg rett å slett ikke kan ha det dårlig. Kjære lærer, har du noen gang tenk på å spørre eleven hvordan det går med den syke? Å snakke er det viktigste under denne prosessen, like viktig som at den kreftsyke får alle medisinene den trenger.

Kjære elev som sitter i klasserommet å føler du er annerledes kun fordi moren eller noen andre du er glad i har kreft. Kjære elev som har tusen tanker opp i hodet, som du ikke klarer å kontrolere. Kjære elev som føler du er alene, midt blandt 300 stykker. Du er ikke alene, du er bra nok som du er! Du er et fantastisk menneske, både utenpå og inni. Livet er urettferdig, men man må gjøre det beste ut av det. 

Med dette ønsker jeg alle en fin dag endten på skole eller jobb.
 

Dato.27.02.2017 klokken.08:20 Kategori: Blogg Kommentarer: 7

sorg, tanker, og opplevelser

  • 26.02.2017kl.13:17
  • Kategori: Blogg
  • kommentarer: (2 )

Har du noengang sett for deg hvordan livet hadde vært uten sykdommer, hvor godt og herlig det hadde vært? Etter alle mine sterke opplevelser gjennom barndommen kan jeg trygt si at kreft har vært noe av det vondeste, men på en annen måte noe av det fineste. Jeg og mamma hadde alltid hatt et veldig spesielt bånd til hverandre, og vi snakket sammen om alt. Jeg visste jo at dette en dag kom til å ta slutt, for døden henger jo med i livssyklusen din, men at du skulle bli revet bort fra  oss så tidlig, det er ikke til å begripe.

Jeg husker de gangene jeg lå i armkroken din, og kjente på lukten av håret ditt, selvom det ikke var der. Jeg husker hvordan du kunne bruke flere timer på å dandere parykkene dine, sånn at det så ut som håret du engang hadde. Jeg husker hvor fin jeg syntes du var, uansett om du gikk i sykehusklær, joggebukse, og kjoler. Sykdommen har ikke bare vært med på å lære meg livets betydning, men jeg har fått bedre selvtillit, men jeg har jo selvfølgelig opplevd sorg dypere enn havets  bunner, glede høyere enn Galdøpiggen, men det fineste med alt var at alle gråt, alle lo, alle var sint og frustrerte, alle kunne føle seg ensomme, men vi var ikke alene, for alle delte opplevelsen sammen.

Den største delen av denne prosessen er jo sorgen, det klarer man ikke legge skjul på. Du begynner å slite med ting, som du aldri noengang trodde du kunne slite med. Etter at mamma døde har jeg hatt så panikk for å gå inn på et sykehus. Akkurat denne biten av sorgen, at du stenger noe ute, er helt vanlig. Men det kan være godt å overvinne frykten, enten det tar noen måneder, et par år, eller mange år for den saks skyld. I går overvant jeg min frykt, og gikk inn på lillehammer sykehus, som mamma lå på en god del, og jeg tok heisen opp til en av etasjene hun lå i. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv. 

Det er helt greit å være i dyp sorg etter at noen dør, men det viktigste er at du ikke sutter å dele tankene dine, ikke sutt med det du har elsket å drive med hele livet, husk å pust og ta ting i ditt tempo. Husk at personen som gikk bort ikke ville  at du skulle være så trist, eller stenge deg innenfor fire vegger.



 

Dato.26.02.2017 klokken.13:17 Kategori: Blogg Kommentarer: 2

tusen takk, mamma

  • 25.02.2017kl.18:45
  • Kategori: Blogg
  • kommentarer: (18 )

Du sitter sikkert å tenker på hvor fælt det var å miste mammaen sin når du er 13 år, hvor vanskelig, og trist det har vært. Men det var ikke så fælt, ikke som alle skal ha det til. Med en kreftsyk mamma er det vanskelig å kunne se for seg at ting blir bra, at ikke alt er så negativt. Du føler at du er helt alene, at ingen hører deg, at alt blir mørkt, trist og rett å slett et rent helvete på jord. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg savner deg, og at sykdommen har gjort et stort inntrykk på meg, både psykisk og fysisk.

Det er nå snart 2 år siden mamma døde av kreft. Jeg husker alt som om det var i går, men utrolig nok husker jeg mest av det som var positivt. Alt er ikke negativt med kreft. Du lærer å sette mer pris på det du har fått, og livet får en helt ny mening, både for den syke og de pårørende. All kjærligheten som blir sterkere, hvordan båndene knytter seg sterkere enn noengang. Jeg vil ikke sette fokus på kun det positive, for kreft er en dødelig sykdom, og da sier det seg selv at det er like mye negativt som positivt. livet er ikke en dans på roser, og noen får det  vanskeligere enn andre. 

så kjære mamma, tusen takk for at du kjempet så tappert. tusen takk for at du aldri ga opp. tusen takk for at du holdt ut med meg i 13 år. tusen takk for alle oppturer og nedturer vi hadde, men mest av alt, tusen takk for at du lærte meg at livet ikke er den dans på roser. for uten deg hadde jeg ikke vært så motivert, og heller ikke satt så stor pris på at hjertet mitt banker hver dag, og at jeg puster. tusen takk, mamma.

Kan jeg fortsatt klandre meg selv for at du døde? akkurat det spørsmålet tenker jeg på hele tiden. selvfølgelig er det ikke riktig, men inne i hodet mitt, der alt er kaos, der føles det riktig. At jeg aldri så du var syk den sommeren før vi kjørte deg til sykehuset tærer på meg. Hvordan kunne jeg ikke legge merke til det da du lå i senga å ikke klarte å gå noen steder?

jeg vil at du som sitter i samme situasjon skal vite at du ikke er alene, at du ikke er den eneste som føler alt raser sammen på noen få minutter i det du får høre at noen du elsker har kreft. Jeg håper inderlig at bloggen kan komme til hjelp for noen som trenger det, fordi jeg veit hvor vondt det er. Det er utrolig bra å snakke med noen om tankene du har rundt sykdommen, døden og alt det andre som følger med. Så heldig som jeg har vært har jeg en kjempe fin familie jeg kan snakke med, de herligste vennene noengang og den fineste kjæresten jeg vet om. Tusen takk for all støtte, all hjelp og alle delte tanker. jeg hadde ikke klart det uten dere.



 

 

 

Dato.25.02.2017 klokken.18:45 Kategori: Blogg Kommentarer: 18
aurora syversen harby

15 Ringsaker

Heisann! jeg er ei 15 år gammel jente fra Ringsaker. På min blogg kan du lese om hvordan det var å leve med en kreftsyk mamma, og hvordan det har vært etter hun ble revet bort fra oss. Jeg håper bloggen når ut til noen som har opplevd det, eller fortsatt er under prosessen, og at bloggen kan hjelpe dere♥


DesignIna Anjuta



hits